Et skjevt blikk på kalkens verden (utdrag av kåseri) - Weber

Weber Saint-Gobain - Official website of the company

Et skjevt blikk på kalkens verden (utdrag av kåseri)

Jeg er Camilla. Egentlig geolog, men med forkjærlighet for gamle murbygninger. Flaks da at "mur" er foredlet og bearbeidet stein... Så jeg mener selv jeg har en kvalifisert bakgrunn for å snakke om vårt hovedtema her i dag- KALK. Det sies at de beste oppfinnelser skjer som en tilfeldighet. Post-It lappen er et godt eksempel. 3M skulle lage et Superlim som var superbra, men endte opp med et lim som hadde så dårlige klistreeegnskaper at det falt av gang på gang... se hva det er i dag. Rosa, gule, grønne, hvite, med og uten logo- det går ikke en dag uten at vi alle bruker noen. Jeg tror det er en av de beste tilfeldighetene- nest etter oppdagelsen av KALK.

Kalkens historie

Tenk dere at dere er steinaldermennesker. Dere bor i huler i Frankrike, fargelegger litt på veggen med litt jordfarger og leirer dere fant. Ikke så mye å finne på. En dag mens dere sitter rundt steingropa hvor dere steker kjøtt- dere spiller selvsagt Stein saks og papir -Stein, stein stein....vel, steingropa har dere kledd med løse steiner dere fant i nærheten, brennstoffet er tørt og godt, temperaturen blir høy. Dagen etter regner det. Steingropa er åpen (ble nok litt for mye brygg) og steinene begynner å vokse, det freser og syder i steingropa. Steinen vokser- de som tar på den får blemmer på fingrene. Er steingropa forhekset? Materialet  blander seg med jorda i nærheten og etter hvert tørker det, tiden går og huleboerne ser at det har igjen blitt hardt som stein.... Er det slik de oppdaget første gang at kalkstein er et ypperlig råmateriale som bindemiddel?

La oss heve vår kalk, for å berømme huleboernes nysgjerrighet og tilfeldighetenes natur.

Kalk har blitt brukt av mennesket de siste 10.000 år. De tidligste restene er fra et Tyrkisk badegolv. Det ble lagt 8000 år før Kristus. De bygger den kinesiske mur- hvor mange mennesker er det ikke som er murt inn i denne og hadde den vært like solid uten disse. Jeg hopper lett og elegant over egypterne og pyramider- grekere og gudetempler- og spoler raskt fram til romerne.

Romerne var fantastiske bygningsingeniører. Pantheon med sine tidlige sementer og kalker- bygget er 2000 år gammelt og står nesten like bra i dag. Akvedukter, Pantheon, pozzolaner, Colosseum, templer og  triumfbuer. Og selvfølgelig min store helt, Plinius. Cæsars sjefsingeniør som beskriver kalkens fortreffeligheter og hvordan den skal behandler. : hans arv er videreført i bl.a. Romas mange kalkede bygårder. Vi oier og ohher oss gjennom smågater, myser opp på kalkede, nyanserte (eller kall det skjoldete) fasader, gjennom svakt pigmenterte, mellom kalkfresker og store monumenter. Vi synes at pusskader, avflassing og skjeve detaljer er veldig sjarmerende og pittoreske... Mon tro hvorfor vi vil ha alt "jotun-glatt" når vi kommer hjem til mor Norge. Fint der, men ikke her? Fint i Hellas og Tyrkia, i Barcelona og Paris, men ikke her?

La oss dvele litt ved dette, mens jeg drar dere gjennom litt kalkteori. Hva er dette materialet egentlig?. Verdens mest anvendelige mineral. 15% av jordskorpa består av kalkstein. Se dere rundt og jeg kan gi dere noen få eksempler hvor kalkstein i en eller annen form ikke har blitt brukt enten som en del av produktet eller i framstillingen. Sminke, metaller, malinger, tapeter, til en sukkerbit går det ca 4g med kalkstein, til en bil ca 2000 kg, det benyttes til vannrensing og avløpsrensing, til jordbruk, i smelteindustri, prosessindustri, skuremidler, tannkrem, margarin. Hva med tablettene du triller i deg hver dag, og avisen du leser. Visste dere at Aftenposten inneholder ca 7% med kalkstein, eller Se og hør du hver uke leser hos tannlegen, inneholder 30% med kalkstein. Ikke rart at den fungerer dårlig som peisfyll- det er ikke nyhetene som er ubrennbare! Men til disse formålene skal den være ren- helst 99,9% ren. Like ren som krittet gamlefrøkna brukte på tavla (nå bruker de jo smartboard)- ja kritt er også kalk!

Ja de helt rene også til stampet kalk, kulekalk, våtlesket kalk, det pene hvite uskyldsrene, matte fløyelsaktige fantastiske stoffet vi ærer og respekterer.

Er den U-ren nok, kan den brennes og benyttes som bindemiddel. Et flott bindemiddel- den blir til hydratkalk, hydrauliske kalker, til naturlige sementer og blander man inn litt gips, silikater, aluminater og en haug med flyveaske- da får vi sement. Det vi altså gjør- og har gjort i århundrer- ja årtusener- vi brenner kalksteinen, justerer temperatur og tid korrekt slik at vi ender opp med riktig type egenskaper. Så tilsetter vi vann. Det syder og freser- den uvørne får ubotelige skader, det kan brenne og etse. Vi lesker kalken. 

Kalk som bindemiddel- rent som urent har fantastiske egenskaper.

Vi blander den med egnet sand, og gjerne litt tilsetningsstoffer- kanskje litt sild, melk, et og annet kattelik, litt okseblod, fehår og grisebust. Vi får et svakt, men over tid under de riktige betingelser- et fantastisk sterkt materiale. Vi får et åpent, pustende materiale- men allikevel slagregntett når den bygges opp riktig, vi får et fast men allikevel duktilt, fleksibelt materiale som beveger seg sakte sammen med underlaget. 100% naturlig! Naturen har nemlig sørget for at under herdingen så går den nesten tilbake til sitt utgangspunkt- nesten tilbake til kalkstein!

Så over til Norge og historien igjen. Vi har passert romerne og spoler fram til kristningen av Norge, Olav den hellige. Det kommer munker til Norge, gjennom reiselystne nordmenn som bringer visjoner og fortellinger om fantastiske slott og byggverk nedover i Europa- lagd i stein. Her hvor de hittil har stablet tørre steiner, brukt litt leire og bygget i tre. For all del, hva hadde Norge vært uten verdensarvens flotte stavkirker, uten Urnes, Heddal og Borgund? Men hva hadde Norge vært uten sine 155 middelalderkirker, sine flotte ruiner av for lengst forlatte munkeklostre. En tid som bringer tanker omkring munkekutter, salmesang og strikse leveregler. Vel, munkene tok med seg byggmestre til Norge. De importerte dem- datidens arbeidsimmigrering. De hadde egen kompetanse også og valgte gjerne vanskelig tilgjengelige plasser. De lagde avtaler med lensherrene om uttak av stein til byggeri og en lokal kalkforekomst som kilde til bindemiddel. De involverte lokalbefolkningen i tømmerhogst og kalkbrenning. Hele lokalsamfunnet ble involvert. Byggmestrene og munken tok seg tid. Og de vernet om sine hemmeligheter. Hver lille bygghytte hadde sin hemmelige oppskrift på hva som skulle gjøre mørtelen god, smidig og holdbar. Kalk er et material med begrensninger. Man bygger litt hvert år. Rom bl.a. ikke bygget på en dag og ei heller kirker og klostre. Murverket må få sette seg, kalken må få herdne, de kan ikke bygges i sesong med fare for frost- dette visste de da. Dette vet vi nå. De kunne ikke dekke til og varme opp, kontrollere temperatur og fuktighet. De kalket på oppadgående sol og brukte vinteren til å forberede seg på sommeren. Byggmestrene dro fra sted til sted, bygde først og fremst kirker til storfolk og de geistlige. Mariakirken, domkirken i Stavanger, Klostre i Oslo, Lyse... Og ikke tro at kirkene så ut slik de gjør i dag, de var først små, moderate. I dag er kirkene et resultat av mange århundres på- og ombygginger.

Norge vokser, vi får svartedauden- 2/3 av nordmenn dør. Tettsteder, klostre og samfunn blir lagt øde. Bygg forvitrer og glemmes. Småbyene som igjen vokser brenner lett,  en gang, to ganger, tre ganger. Kristiania innfører murtvang i 1624, det innføres regler om brede gater og store parker for å begrense omfanget. Men dispensasjoner blir gitt over en lav sko, 150 år senere er fremdeles bare 20% av bygningene i byen av mur. Bergen brenner 7 ganger, men de mangetallige middelalderbygningene står. Vi begynner å forsvare oss, vi bygger festningsverk rundt omkring. Store murer, slott og festsaler. . Norge eksporterer kalk til Sverige og Danmark fra Sker på 1500-tallet. God kalk, fra lokale bygdeovner. Slott og festninger i Bohuslän er lagd av norsk kalk. Forsvarets bygningsingeniører er kresne, de vet hva de vil ha og skriver i sine spesifikasjoner at de skal ha kalk fra et spesifikt kalkbrudd. Kalk og bindemiddel blir importert for å gjøre det enda bedre. De eksperimenterer med produkter, løsninger og byggemetoder. Ikke alltid like suksessrikt og sikkert mange erfaringer klokere. På 1800-tallet blir vi grepet av en nasjonalistisk ånd. Vi leter etter vår identitet gjennom å grave fram ruiner, vi reparerer og tror vi tilbakefører. Tolker historien.. Dette samtidig med at det er en enorm industriell vekst, det er tilstrømning til byene. Vi trenger  boliger i byene så vi bygger bygårder. Nye byggeteknikker gjør at vi kan bygge høyere i mur. Og de som bygger er ikke alltid like edrue. Det heter nok ikke murerpils for ingenting. Produksjonen av kalk blir industrialisert, smarte hoder patenterer Portlandsement og klarer å lage sterkere mørtler. Nye muligheter. Til Norge kommer sementen på midten av 1800-tallet, først som forsterkning av kalk, deretter blir kalk tilsatt for å justere sementens egenskaper.

Men kalk lever ikke evig. En kalkstein forvitrer og forsvinner. Det eneste formålet med vær og vind er å gjøre alt flatt, har noen sagt til meg en gang. Gjennom å bryte ned, ødelegge. Kalk kan dø og det slites av og ned. Stadige reparasjoner må til. Kalk er nemlig litt som en dame. Den vil ikke ha for mye kos når man bearbeider den, den vil ikke ha det for kaldt eller for varmt, ikke for tørt eller for vått. Omgivelsene må være harmoniske og i likevekt. Gi den riktig næring- litt luft og litt vann- så varer forholdet til kalken i hundrevis av år.

Men for mye vann, vann som presser og trenger seg på, vann som blir innestengt er dødelig. Vann vasker av hvitting og vasker ut bindemiddel i murene våre. Store hvite utfellinger, kalk som blør fra forsvarsverk og fasader. Vi kan ikke stoppe det. Det er naturens gang. Kalk løser seg nemlig opp i vann og spesielt surt vann. Hyppigere påkjenninger og økt forurensning medfører større slitasje, større krav til materialer og metoder. Ingen hemmelighet i dag- og ei heller noen hemmelighet i "gamle dager" men vi bruker den teknologien som er tilgjengelig- kalk var i "gamle dager" TOP OF THE ART teknologi.

Kalkens hemmligheter og variasjonsmuligheter.

Jeg vil nå hoppe ut av historien og fortelle dere om litt av kalkens hemmeligheter og variasjonsmuligheter. Ingen skrev noe ned om mørtelproduksjon før langt inn på 1700-tallet. Vet ikke om det var fordi byggmestrene var analfabeter, men hemmeligheten om blandeforhold, egenskaper ved sanden , arbeidsmetoder ble overført fra mester til svenn gjennom generasjoner- muntlig og gjennom mangeårs praksis. Det morsomste av alt- hvilke hemmelige lurumdreier hadde de i mørtelen for at den skulle være holdbar og være bearbeidelig.

Kalkens egenskaper gjør den til et yndet drapsvåpen i litteraturen- kanskje inspirert av gamle kobberstikk som viser at de dyttet hekser og drapsmenn opp i store sydende kalkkuler. Jeg "koser" meg når jeg leser American psycho (Bret Easton Ellis), liket som legges i badekaret og leskes. Hvordan kroppen sakte oppløses i det sterkt alkaliske stoffet, ingenting blir igjen- bare gulltennene. Om mureren i Marekors som murer sin kone inn i veggen: jeg har lest om katedralhvelv som faller ned pga dårlig mørtel, i Ken Follets murstein av en bok "i All evighet", om hvor lang tid det tar å bygge opp en steinbro fordi kalken trenger tid til å sette seg.

Og når vi snakker om kalkens mange bruksområder, kalk blir brukt til å nøytralisere utedoen, Men vær forsiktig- litt for mye kalk og poff- så brenner utedassen opp.  Til å stabilisere leire og lik... En litt ikke-snakk-om-dette prosess. Nødvendig men ubehagelig!

1904. Det brenner igjen. Det brenner kraftig i Ålesund. Hele byen bygges på ny, i ny stil, med nye produkter. Her finner vi for første gang en systematisk bruk av sement i mørtler og puss. Kunnskapen om bruk av rene kalkmørtler blir sakte men sikkert utover 1900-tallet erstattet av sterkt er bra, nye byggematerialer og større krav til hurtighet og bestandighet. Masseproduserte, ny teknologi benyttes. Det siste lasset med stampet kalk blir sendt ut fra mørtelverket en gang på 50-tallet. Er kunnskapen om bruken av kalkmørtler  borte? Død? Når vi begynner å reparere bygårder  på 50-, 60- og 70-tallet benytter vi sement,  plaststoffer, armeringsnett og pliolite. Vi dreper og kveler den kalkpussen som trenger luft for å leve. Den kalkpussen som har stått i 50, 250 år og nær 1000 år kveles sakte, drukner i innestengt vann. I dag ser vi stygge eksempler på kalkpuss som rett og slett renner av veggen, som holdes oppe av tette plastikklag. Kalkpuss som blir til sand.

I dag er vi her. Vi har lært av historien. Ildsjeler har lært av sine mestere. Kunnskapen om bruk av kalk er på vei opp. Denne gangen med teknologien og vitenskapen som backup. Denne gangen har vi alle muligheter til å kombinere eldre byggematerialer med moderne teknologi. Vi vet at kalk har begrensninger, i dag vet vi at potetkjelleren må kalkes igjen om noen år. At det er en løsning som ikke er den tidsriktige og teknisk beste- men den historiske og antikvariske. Vi kjemper mellom å gjøre det teknisk riktig og historisk korrekt. En del av vår bygningsmessige arv.

Jeg er stolt av å være en del av dette.